I går var jeg på et cross country-stevne og jeg har aldri følt meg så vellykket og mislykket på samme tid. Var så utslitt at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Godt å være ferdig da. Vi sprang bare 2 miles som tilsvarer ca. 3,2 kilometer. Dette høres jo veldig kort og greit ut men jeg trodde jeg skulle svime av og lande på trynet i gjørma. For ja, vi sprang ikke på bane. Vi sprang i solide 34 grader, steiksol, i dypt gress, vann, gjørme og sand. Uforventet og helt forferdelig, men sånn er det. Dette hadde mye å gjøre med at jeg løpte 3,2 ''små'' kilometer på nesten 18 minutter. På try-outs sprang jeg 1,5 miles (2,4 km) på 10,5 minutter, så jeg skjønte ikke hvordan det var overhodet mulig å bruke 7 ekstra minutter på 800 meter. Fikk hakeslipp når jeg fikk vite tiden, men jeg gjorde det ikke så aller verst altså! Vet ikke hvilken plass jeg kom på av alle de ca.105 jentene, men jeg kom i mål en plass i midten. Hverken dritbra eller dårlig med andre ord. Fornøyd med det altså. Har litt å jobbe med, men var dritstolt av at jeg i det hele tatt kom meg over målstreken. 

Avsluttet stevnet på beste måte også. Når jeg pustet og peset ved mållinja etter jeg trodde jeg skulle smelte bort, la jeg nemlig ikke merke til at jeg sto med beina plantet i en maurtue. <3<3<3NATUR<3<3<3

 


Siden jeg ikke eier noen form for selvrespekt velger jeg å dele disse uberfreshe selvportrettene.


Her tar jeg livet med ro bak den røde klatten i midten. 

Adios


  0 kommentarer på "CROSS COUNTRY MEET"



Legg igjen en kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:




hits